Nå brenner det under beina til IOC

Oslo 20161215.
Gerhard Heiberg og visepresident i Norges Idrettsforbund Kristin Kloster Aasen under et åpent møte i idrettsstyret på Olympiatoppen torsdag ettermiddag. Kristin Kloster Aasen blir Norges kandidat som Gerhard Heibergs etterfølger i Den internasjonale olympiske komité (IOC).
Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix

Avtroppende IOC-medlem Gerhard Heiberg sammen med

den norske IOC-kandidaten Kristin Kloster Aasen. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix

 

Det som skulle bli en fredelig og harmonisk IOC-sesjon i Perus hovedstad Lima 13. september 2017, der de 94 IOC-medlemmene egentlig bare skulle klappe igjennom Paris og los Angeles som OL-byer i 2024 og 2028, ser ut til å bli et sant mareritt. Nok en gang er det korrupsjon som er det store temaet.

Ved siden av bestemme seg for hvem som skal få sommer-OL i 2024 og 2028, skal også nye IOC-medlemmer velges inn. Norge, hvis alt går etter planen, bytter ut Gerhard Heiberg som har sittet over 20 år i IOC og hatt flere mektige verv, med visepresidenten i NIF, Kristin Kloster Aasen. Det nye norske IOC-medlemmet kommer da inn i en organisasjon som har mistet all sin relevans og som står i fare for å smuldre opp.

Ingen vil arrangere OL lenger

IOC har mistet sin relevans fordi to sommer-OL bestemmes med en gang. Hjertebarnet Agenda 2020 til IOC-president Thomas Bach, et reformprogram som blant annet skulle sørge for at flere (vestlige) byer søkte om OL har vist seg som en komplett fiasko. Oslo, München, Graubunden, Budapest, Boston, Roma, Hamburg er noen av byene som har trukket seg som OL-kandidater fordi IOC er helt i utakt med befolkningen i de landene som har signalisert at de KAN arrangere OL.

Når det bare er én kandidat til sommer-OL i 2024 (Paris) og 2028 (Los Angeles) og de får hvert sitt OL er det får arbeidsoppgaver igjen til de knappe 100 IOC-medlemmene. Skulle samme situasjon oppstå når vinter-OL i 2026 skal avgjøres sitter vi igjen med et IOC som bare er til pynt. Ikke bare blir de arbeidsløse, men de kan også tape stort økonomiske på dette fordi Paris og Los Angeles kan stille sterkere krav til IOC om hva de skal få igjen for å arrangere OL.

Går ikke IOC med på kravene, kan de true med å droppe ut eller de kan gjøre som de vil uten at IOC har noen sanksjonsmuligheter. Det var dette som skjedde da Los Angeles, som eneste kandidat, fikk OL i 1984. Da fikk amerikanerne store deler av tv-inntekter og andre kommersielle rettigheter i mange år etterpå, til IOCs store frustrasjon.

Når IOC ikke lenger har OL-søknader å jobbe med forsvinner mye av grunnlaget til IOC og med den økte oppmerksomheten IOC får fra fransk og brasiliansk politi, kan det i tillegg føre til at IOC smuldrer opp.

OL-arven lagt i grus

IOC har i mange år snakket om arven etter OL. Det betyr hva hver enkelt nasjon sitter igjen med etter at lekene er slutt. Det er tåkeprat. Arven etter OL i Athen (2004), Torino (2006), Sotsji (2014) og Rio (2016) er rett og slett en katastrofe. Det er også tvilsomt hva arven etter OL i Vancouver i 2010 og London i 2012 egentlig var og vi kan allerede nå varsle at OL i Pyeongchang i 2018 og Tokyo 2020 kommer til å etterlate seg en regning som ikke svarer til det IOC har lovet oss eller befolkningen i Sør-Korea og Japan.

Arven fra OL de siste 20 årene burde vært nok til å få IOC til å smuldre opp og det kan nå se ut som korrupsjonen som i disse dager rulles opp i forbindelse med leken i Rio kan være spikeren i kista for den tidligere så mektige organsiasjonen. Korrupsjonen som fransk og brasiliansk politi har avdekket går langt utover det som skjedde da Rio fikk OL på IOC-kongressen i København i 2009.

Rio-avsløringer

Åtte år etter at Rio overraskende fikk OL på OL-kongressen i København rystes nok en gang IOC av en stor korrupsjonsskandale. Kun ett år etter at visepresidenten i IOC Patrick Hickey ble arrestert under OL i Rio, anklaget for billettsvindel sitter nok et IOC-medlem av den gamle garden i klisteret.

5. september i år raidet brasiliansk politi storbyen Rio på elleve forskjellige steder og arresterte blant annet den 75 år gamle presidentene i den brasilianske olympiske komiteen, Carlos Arthur Nuzman. Han er mistenkt for å ha bestukket afrikanske IOC-medlemmer i forkant av avstemningen i København.

- Det er forferdelig leit. Jeg trodde vi var mer eller mindre kvitt slike ting i IOC. Så kommer dette opp. Da rister jeg på hodet og sier «pokker heller»?..Vi har sett at det har vært korrupsjon i forbindelse med bygging av anlegg i Rio. Men når det gjaldt tildelingen og å skaffe stemmer, har jeg følt at vi var reine. Dette kom som en stor overraskelse, sier avtroppende IOC-medlem Gerhard Heiberg til NRK.

Nye innrømmelser fra IOC

Men ikke alle av Gerhard Heibergs kolleger er like overrasket. Canadieren Richard Pound er den som i dag har sittet lengst i IOC sier at det lenge har gått rykter om Nuzmans virksomhet. Pound sier at han flere eposter med anklager og bevis mot Nuzman. Det samme sier tidligere markedssjef i IOC. Michael Payne. Han mener at ingen bør være overrasket over at Nuzman er arrestert. Det burde ikke Heiberg vært heller.

Mye av det som kommer fram i media i dag og som politiet har fått snusen i har i mange år vært tilgjengelig for den indre krets i IOC. Også i tilfellet Rio. De har fått dokumentasjon på tvilsom virksomhet i og rundt OL i Rio i mange år, uten å ha løftet en finger.

Grunnen til at brasiliansk politi ruller opp nok en brasiliansk korrupsjonsskandale med tilknytning til IOC er opplysninger de fikk i tilknytning til korrupsjonsskandalen i det internasjonale friidrettsforbundet i fjor, der det kom fram at den forrige presidenten blant annet hadde presset utøvere for penger mot å holde dopingprøver hemmelig, og etter opprullingen av billettsvindelen under Rio-OL, der det irske IOC-medlemmet Patrick Hickey sto plantet med begge beina.

Nå viser politietterforskningen at bestikkelser trolig også ble gjort da andre leker ble tildelt også og at flere av dagens IOC-medlemmer har stått sentralt i bestikkelsene. Peruansk, brasiliansk og fransk politi er derfor i Lima for å sjekke hvilke IOC-medlemmer som IKKE møter opp til IOC-sesjonen. Det er stor fare for at de som ikke møter opp føler seg truffet av etterforskningen som foregår. En av dem som plutselig har meldt avbud til IOC-sesjonen er sjeik Ahmad fra Kuwait. Han måtte trekke seg fra alle sine fotballverv fordi FIFA ville integritetsjekke ham da han skulle gjenvelges til FIFA styre. Sjeik Ahmad er anklaget for omfattende korrupsjon i forbindelse med presidentvalg i det asiatiske fotballforbundet. Han har sagt at han heller vil dra til Turkmenistan for å forberede Asialekene i kampsport. Han er kanskje verdens mektigste idrettspolitiker fordi han blant annet er president for alle de olympiske komiteene (ANOC) og er president i Asias olympiske forbund (AOC).

Barack Obama første nederlag

I 2009 vant Rio overraskende kampen om retten til å arrangere OL i 2016 og de slo Madrid, Tokyo og Chicago. Barack Obama dro som fersk president ens ærend til København for å få OL til USA, men Chicago røyk til alles overraskelse ut i første runde. Det var det første nederlaget til president Obama på utebane. Madrid vant første valgrunde, men Rio dro i land seieren til slutt. Og nå ser det veldig ut som det skyldes korrupsjon.

Hjernen bak den brasilianske OL-søknaden var Carlos Nuzman, som var sjef for den brasilianske OL-delegasjonen. Med seg til kongens by hadde han daværende president i Brasil, Lula Da Silva, fotballegenden Pele og FIFA-president Sepp Blatters forgjenger, Joao Havelange. Havelange satt da også i IOC og har i ettertid blitt avslørt som gjennomkorrupt.

I anledning OL-kongressen i København hadde min gode kollega Jan Jensen og Ekstra Bladet leid inn den beryktede skotske journalisten Andrew Jennings for å grave fram saker om IOC, slik han gjorde i forbindelse med OL på Lillehammer, da han avslørte IOCs mørke sider, gjennom boken Lord of The Rings. Opplysningene i Lord of The Rings fikk også Gerhard Heiberg føle på som leder for OL på Lillehammer, en posisjon som ga ham plass i IOC. Nesten alt det Andrew Jennings har gravd fram om IOC og FIFA de siste 30 årene har blitt bekreftet av politiet i etterkant.

Avsløringene kom for flere år siden

I 2008 hadde Jennings avslørt en stor korrupsjonsskandale i FIFA der sveitseren Jean Marie Weber innrømmet å ha bestukket folk i FIFA med hundrevis av millioner av kroner og blant disse mottagerne var brasilianeren Joao Havelange.

Weber - som hadde klengenavnet The Bagman - var til Jennings overraskelse (eller, han var kanskje ikke så overrasket når alt kommer til alt) akkreditert til konferansen, til tross for beskyldningene mot ham om FIFA-korrupsjon.

Da Weber av Jennings ble spurt om han var der for å bestikke IOC-representanter, ble han forbannet. Andrew Jennings var hellig overbevist om at han var der for å påvirke IOC-medlemmer til å stemme på Rio. Weber var en nær venn av Havelange og bodde på hotellet til de mektigste IOC-medlemmene og i København ble det avslørt at Weber også jobbet som konsulent for det afrikanske fotballforbundet (CAF), der Issa Hayatou var president. Hayatou var også medlem i IOC.

Og det er nettopp bestikkelse av de afrikanske IOC-medlemmene som står i sentrum av korrupsjonsanklagene som rulles opp mot Nuzman i disse dager. Og her kommer vi til poenget: selv om dette er blitt en politisak åtte år etter beslutningen om å gi Rio OL er disse opplysningen på ingen måte nye for IOC.

Flere visste hva som skjedde

All informasjon som Ekstra Bladet og Andrew Jennings spadde opp i forbindelse med OL-kongressen i København ble overlevert til daværende IOC-president Jacques Rogge. I opplysningene som ble overlevert kom det fram at Weber også var en del av den brasilianske OL-komiteen og de hadde vært på besøk i IOC-hovedkvarteret i Sveits. Men IOC gjorde ingenting med opplysningene. De foretok verken en intern gransking, slik jeg oppfatter det, eller gikk til politiet med opplysningene.

Dagens IOC-president Thomas Bach var på denne tiden visepresident i IOC og Gerhard Heiberg var både leder av IOCs styre og markedssjef i IOC. Det virker nesten usannsynlig at disse opplysningene ikke har kommet dem for øre i tiden etter kongressen i IOC.

Statsadvokaten i Brasil, Fabiana Schneider, sier at Nuzman og hans medsammensvorne har betalt 12-15 millioner kroner i bestikkelser til IOC-medlemmer. Og under razziaen i Nuzmans hjem fant politiet godt over en million kroner i fem forskjellige valutaer, gjemt på fem forskjellige steder, og et russisk pass han skal ha fått som IOC-medlem i 2007 som betaling for at han stemte på at Sotsji skulle få vinter-OL i 2014.

Carlos Nuzman avviser gjennom sin advokat alle anklager.

Ingen overraskelser

For oss som har studert og avslørt graverende forhold i IOC (og FIFA) i mange år er det ingenting som overrasker lenger. Jeg sitter med en mengde eposter mellom flere IOC-medlemmer og ansatte i IOC, folk som Gerhard Heiberg har samarbeidet med i IOC, korrespondanse som viser koordinering av kampanjer mot enkeltpersoner, forespørsler om billetter og annet lyssky samarbeid.

Det er på ingen måte grunn til å mistenke det norske IOC-medlemmet Gerhard Heiberg for å ha vært med på dette, men det virker svært rart at Heiberg, som har vært sentralt plassert i IOC i mange år, aldri har hørt om noe av den lysskye virksomheten som har foregått i kulissene i IOC.

Det er sikkert en stor fjær i hatten for NIF og Norges olympiske komité at de får erstattet Gerhard Heiberg med en kvinne fra sitt eget styre. Men gleden kan bli kortvarig. Enten fordi hun hele tiden må forsvare seg mot konstante korrupsjonsanklager mot IOC eller fordi IOC rett og slett smuldrer opp.

#IOC #korrupsjon #gerhardheiberg #nif

Fryktkulturen i norsk fotball

Stuttgart, Tyskland 20170904.
Toppfotballsjef Nils Johan Semb og trener Lars Lagerbäck (th) etter VM-kvalifiseringskampen i fotball mellom Tyskland og Norge på Mercedes-Benz Arena i Stuttgart mandag kveld. Kampen endte 6-0.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

NFF-topper på vei hjem etter 6-0-tap mot Tyskland. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix​

 

Tausheten om Nils Johan Sembs framtid er påfallende. Snakker vi om en fryktkultur i norsk fotball?

Nettavisen har snakket med flere fotballeksperter - trenere, ledere og kommentatorer - for å spørre om hvem de mener kan ta over toppfotballsjefjobben til Nils Johan Semb når hans tid er over. Ingen ønsker å lansere kandidater og de få som har noen navn på blokka, ønsker ikke å ha navnet sitt på trykk.

Det samme mønsteret ser vi når VG spør tidligere fotballpresidenter og toppfotballsjefer. Ingen av dem våger å kritisere Nils Johan Semb eller å lansere Sembs etterfølger. Hvorfor er det sånn?

LES OGSÅ: Nettet snører seg rundt Nils Johan Semb

Det har vært mye snakk om takhøyden i NFF og landslagsledelsen har i all kritikkstormen de siste ukene bedyret at den er romslig. For en utenforstående er det svært vanskelig å få øye på at denne takhøyden er særlig stor. Inntrykket er heller at det råder en slags fryktkultur som gjør diskusjon og utlufting vanskelig.

Det er forståelig at all diskusjon og utlufting ikke skal foregå i offentligheten, men det er et urovekkende tegn at nesten ingen i den norske fotballfamilien offentlig ønsker å drøfte Sembs stilling, hva som kreves av en toppfotballsjef eller lansere kandidater som egner seg til å gi norsk fotball et sårt etterlengtet løft, uavhengig av om man er for eller imot Semb. En eller annen gang slutter Semb i jobben og da må han erstattes. Eller?

Det kan være mange grunner til denne tausheten. En av dem kan være at det norske fotballmiljøet er så lite at kritikk fører til uvennskap blant gode fotballvenner. Det er i så fall et argument for å hente inn en toppfotballsjef fra et annet miljø, kanskje en utlending.

En annen grunn kan være at mange av dem vi snakker med selv går og sikler på jobben og derfor er redd for å skade sitt eget kandidatur eller har egne kandidater på blokka som man ikke ønsker å ødelegge for. Kritikk ? konstruktiv eller ikke ? eller tidlig lansering av en kandidat anses derfor som uklokt.

En tredje grunn kan være at det simpelthen er vanskelig å komme på kvalifiserte kandidater. Det er i så fall skremmende.

En fjerde grunn kan være at mange i norsk fotball har dobbeltroller og at kritikk i en sak kan føre til kritikk tilbake i en annen sak.

Når det gjelder diskusjonen om toppfotballsjefen er det viktig å skille mellom sak og person, eller mannen og ballen for å bruke fotballterminologien. Alle vi snakker med mener at Nils Johan Semb er en hyggelig person og er en meget fotballfaglig kompetent person, men som øverste ansvarlig for norsk toppfotball, ikke har oppnådd de resultatene NFF har satt seg. Det er i seg selv et godt argument for nytt blod og nye impulser i lokalene på Ullevaal Stadion.

Å peke på Semb i denne situasjonen og å starte en diskusjon om hvem som skal etterfølge ham og hvilke kvalifikasjoner vedkommende må ha er derfor mer enn legitim. Og det bør ikke være et problem at noen av disse tankene luftes i offentligheten.

LES OGSÅ: Rekdal ber fotball-Norge våkne

Legger vi sammen tausheten om toppfotballsjefens framtid med konflikten i og rundt kvinnelandslaget den siste tiden, der det virker som om mange involverte har vanskeligheter med å si hva de mener i frykt for represalier, tegner det seg et bilde av frykt i den norske fotballfamilien. Det er urovekkende.

Da blir alt snakk om takhøyde bare tomme ord og norsk fotball fortsetter å lide.

#nff #fotball #landslaget

Nettet snører seg rundt Nils Johan Semb

Stuttgart, Tyskland 20170904.
Toppfotballsjef Nils Johan Semb og trener Lars Lagerbäck (th) etter VM-kvalifiseringskampen i fotball mellom Tyskland og Norge på Mercedes-Benz Arena i Stuttgart mandag kveld. Kampen endte 6-0.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Kvelden før Norge gikk på sitt verste tap siden 1972 greide Luxembourg 0-0 borte mot Frankrike. Bare noen dager før hadde Frankrike knust Nederland 4-0. Det er med andre ord håp for små nasjoner å gjøre hederlige resultater mot verdens beste lag. Men da må du har trua på det. Og evnene.

Den trua finner du ikke i eller rundt det norske landslaget nå - verken på herre- eller kvinnesiden. Noe må gjøres og det enkleste er å peke på toppfotballsjef Nils Johan Semb. Han har hatt jobben siden 2009 og på den tiden har vi rast ned på FIFA-rankingen, ikke greid å kvalifisere oss til noe som helst på herresiden på det øverste nivået og gjort tidenes dårligste mesterskap på kvinnesiden. For å nevne noe.

Ansvaret ligger på enkeltpersoner i NFF, men problemet sitter i organisasjonen. I konflikten med Ada Hegerberg, som førte til at Norges største fotballstjerne sa takk og farvel til landslaget, bedyret hele kostebinderiet i NFF at takhøyden var stor. Jeg lurer på hva de mener med takhøyde i NFF?

At det er tilgivelse for å få dårlige resultater så lenge man har fokus på utvikling, er ydmyk og ser alt som en evig prosess? Er det noen som tar tak i kragen til Semb og alle hans medarbeider når de kommer tilbake til Ullevaal Stadion og skriker til dem at «dette går faen ikke an». Er det takhøyde for sånt?

De som har hatt takhøyde i de siste årene er det norske fotballinteresserte publikum (som blir stadig mindre). Vi har levd i trua på generasjonsskifter, trenerskifter og omstilling til en ny spillestil. Det vi ser utspille seg i norsk fotball for øyeblikket dreier seg ikke om takhøyde, men at grunnmuren begynner å svikte.

Problemet er ikke at folk er sinte lenger, men at folk begynner å gi blaffen.

Når vi får høre at fotball-EM for kvinner er et delmål på veien til VM i Frankrike (som vi skal får store problemer med å kvalifisere oss til) og at vi ikke legger om til en fembacksrekke mot Tyskland fordi vi skal øve til kamper som kommer senere, virker det nesten som folka i NFF har gitt opp, også. Den eneste oppgaven en landslagstrener og landslagsledelsen har, er å gjøre alt den kan for å vinne, eller i tilfellet under Tyskland-kampen, å hindre å bli ydmyket.

Landslaget er ikke noen utviklingsarena. Slik det ser ut nå, virker det mer som vi er vitne til et lederutviklingskurs i regi av NFF enn et miljø som skal skape toppidrettsprestasjoner. Det er nesten så man blir mørkredd av å se på.

Nils Johan Semb er en meget kvalifisert fotballperson, men når han snakker om takhøyde i NFF virker det mer som om det betyr at han takler kritikk og greier å gå videre i sin daglige dont mer enn at han røsker opp i det som er galt og får til nødvendige endringer når det kreves.

Det vi trenger i NFF nå er en toppfotballsjef som er en oppdatert fagperson som kan rettlede landslagstrenerne og sparre med organisasjonen om hvilken treningsfilosofi og spillefilosofi som gjelder. Vedkommende må være til stede på alle toppidrettsarenaene i Norge, på landslagene i alle aldersgrupper, i Eliteserien og Toppserien. Vise seg fram og vise interesse for det som skjer av arbeid i alle kriker og kroker i landet.

Toppfotballsjefen må kunne sitte på en pressekonferanse og gi konkrete tilbakemeldinger på hva som gikk galt, hva han har gjort feil og komme dem som begynner å miste håpet i møte. Ikke prøve å finne unnskyldninger. Det er takhøyde. Det kan gi håp. Og det kan gi gode resultater igjen.

#fotball #nff #norge

Vinter-OL i Pyeongchang som forhandlingskort i atomvåpenkonflikt

Nordkoreanere og sørkoreanere marsjerer sammen inn
under åpningsseremonien under OL i Sydney i 2000. PA PHOTO AFP/TIMOTHY CLARY/mn

 

Det har aldri vært realistisk å arrangere noen av OL-øvelsene i Nord-Korea neste år. OL skal arrangeres i sørkoreanske Pyeongchang.

Når det norske IOC-medlemmet Gerhard Heiberg sier at det ikke lenger er aktuelt å arrangere noen av øvelsene på den andre siden av grensen, referer han enten til en urealistisk ønskedrøm eller en taktisk manøver fra IOC for å dempe frykten hos dem som er redd for å dra til den sørkoreanske byen, som bare ligger åtte mil fra den nordkoreanske grensen.

IOC skal i følge internasjonale rapporter ha satt foten ned for eventuelle flyttinger av øvelser, og i etterkant av den nordkoreanske atomprøvesprengningen denne helgen har president Moon Jae-Inn bedt verdenssamfunnet om å iverksette de strengeste sanksjonene overfor Kim Jong-un og Nord-Korea.

LES OGSÅIOC dropper å flytte OL-øvelser til Nord-Korea

Skulle konflikten mellom Nord- og Sør-Korea og mellom USA og Nord-Korea bli enda mer intens og krigsfrykten øke dramatisk kan det skje at OL blir avlyst eller utsatt. OL blir lite viktig når klimaet i storpolitikken varter opp med orkan.

For alt vi vet kan OL i Pyeongchang allerede være et diplomatisk mål for det nordkoreanske regimet. Skulle utøvere eller nasjoner trekke seg fra OL i frykt for krig vil det i seg selv være en seier for Nord-Korea. Det største spenningsmomentet - rent sportslig ? vil derfor være om Nord-Korea sender utøvere til Sør-Korea i februar neste år. Skulle det skje vil det være et signal om at konflikten mellom de to Koreane ikke er helt håpløs og at sporten lever sitt eget liv utenom storpolitikk. I Korea-spørsmålet har vi sett dette før.

Valget av Pyeongchang som arrangør av vinterlekene i 2018 var kanskje ikke så overraskende. Det var det tredje forsøket til den sørkoreanske byen på å få OL og det pleier å gi seier i den olympiske bevegelse. Men det lå også sterke politiske motiver bak valget.

Da Pyeongchang søkte OL i 2014 - lekene som Sotsji fikk - fikk sørkoreanerne åpent støtte fra Nord-Korea. Dette er signaler som IOC liker, de har ambisjoner om Nobels fredspris. Som et ledd i søknaden for OL i 2014 drev sørkoreanerne idrettsutveksling med nordkoreanerne. Gangwon-provinsen - der OL skal være - er delt mellom Nord- og Sør-Korea. I lokalpolitikken går alt an, det er også en erfaring vi har i Nord-Norge selv om konflikten mellom Norge og Russland har vært på frysepunktet.

IOC har siden OL i Tokyo 1964 forsøkt å forsone de to koreanske fiendene. Utgangspunktet til IOC er at ett land ikke har lov til å ha to olympiske komiteer. Fortsatt er de to landene teknisk sett ett land og de behandlet Sør- og Nord-Korea på samme måte som de behandlet Øst-og Vest-Tyskland flere år etter andre verdenskrig.

I forkant av OL i Seoul i 1988 foregikk det forhandlinger om å arrangere noen øvelser i Nord-Korea. Det var sannsynlig også et spill for galleriet (slik vi har sett om at Nord-Korea kan arrangere noen av øvelsene neste år) fordi de ønsket å redusere antall boikotter, slik vi fikk i forbindelse med OL i Moskva i 1980 og i Los Angeles i 1984.

Forhandlingene mellom Nord-Korea og Sør-Korea i regi av IOC resulterte i at de to landene marsjerte sammen under åpningsseremoniene under lekene i Sydney 2000 og i Athen 2004, og i forkant av Beijing forhandlet de om å delta under samme flagg. Forhandlingene strandet fordi de to landene ikke greide å bli enige om hvilke kriterier de skulle plukke utøverne etter. Nord-Korea ville ta ut utøvere etter folketall, Sør-Korea ville plukke ut utøvere basert på prestasjoner. Der strandet det.

Nord-Korea har ikke store tradisjoner i vinter-idrett eller i vinter-OL. I februar i år deltok Nord-Korea med syv utøvere i Asia-lekene i Sapporo i Japan og i den forbindelse lovet det nordkoreanske IOC-medlemmet Chang Un at Nord-Korea vill delta i Pyeongchang neste år. Vi vil følge det olympiske charter, var omkvedet fra IOC-medlemmet som målbærer politikken til regimet i Pyongyang.

Nord-Korea boikottet lekene i Seoul i 1988, men sendte utøvere til Asia-lekene som fant sted i Sør-Korea i 2002 og 2014.

Nord-Korea har kun vunnet to medaljer i vinter-OL, den siste medaljen tok de i OL i Albertville i 1992. De deltok ikke i OL i Sotsji i 2014. Skulle nordkoreanere ta turen til Pyeongchang i februar neste år er det et tegn på at konflikten mellom de to fiendene har en løsning og at håpet kanskje ligger på idrettsbanen.

#IOC #OL #nordkorea #sørkorea

Hegerberg-saken topper en NFF-krise som har vart i flere år

Oslo 20170829.
Landslagssjef Martin Sjögren (tv) og toppfotballsjef Nils Johan Semb er ikke fornøyde med at Norges største fotballstjerne på kvinnesiden, Ada Hegerberg, sier nei til landslaget.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Landslagssjef Martin Sjögren (tv) og toppfotballsjef Nils Johan Semb er ikke fornøyde med at
Norges største fotballstjerne på kvinnesiden, Ada Hegerberg, sier nei til landslaget. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

 

Noe måtte skje etter den dårlige EM-innsatsen til det norske landslaget. At det var Ada Hegerberg, den største stjerna på landslaget, som tok det første grepet etter EM, topper en NFF-krise som har vart i flere år. Det er grunn til bekymring.

Det skal to til for å danse tango og begge sider i denne saken kan sikkert kritiseres for at denne konflikten har oppstått, men når Norge endelig har fått fram en verdensstjerne på kvinnesiden, er det riktig å høre på kritikken hun kommer med. For det er ikke småtteri når hun anklager NFF for mangel på ledelse, planlegging, forberedelser og gjennomføring.

Med andre ord er spillestil under årets EM underordnet. Det er helheten som er problemet.

Denne helheten dreier seg ikke bare om kvinnelandslaget, men om NFF, og dette er ikke noe nytt. Det er ikke mange dager siden vi fikk lese Adresseavisens Birger Løfaldlis bok Landslaget som beskrev konfliktene Nils Johan Semb sto midt oppi som landslagstrener for herrelandslaget på 2000-tallet.

I boka beskrives konfliktene som John Carew og John Arne Riise sto for og reaksjonene til Ståle Solbakken og Ole Gunnar Solskjær, som har beskyldt Carew og Riise for at stjernenykker førte til konfliktene og til at landslaget ikke greide å utnytte potensialet sitt.

Jeg tror neppe det er stjernenykker som har fått Ada Hegerberg til å gå til det drastiske skrittet å ta en «pause» fra landslaget eller til at landslaget ikke har nådd potensialet sitt. Få norske fotballspillere setter så store krav til seg selv og tar en ekstra treningsøkt for å bli bedre enn Ada Hegerberg. Litt av problemet er kanskje at hun setter like store krav til andre som til seg selv. Det er krevende for alle parter. At hun kanskje ikke var i form under EM er en annen sak.

DEVENTER, NEDERLAND 20170723.
EM fotball kvinner 2017.
Ada Hegerberg og Jan Ove Nystuen under treningen i Deventer, søndag.
Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Disse episodene som spenner seg over flere år, gjør at vi må spørre oss om hvordan norske landslag håndterer store stjerner og personligheter som John Carew, John Arne Riise og Ada Hegerberg, spillere som tar stor plass.

Midt i denne diskusjonen står Nils Johan Semb. Nå ikke som landslagstrener, men som en revitalisert toppfotballsjef. Når kritikken fra Hegerberg går på ledelse, planlegging, forberedelser og gjennomføring, peker pila rett på toppfotballsjefen. Det er hans ansvar at dette fungerer. Og dem som har fulgt kvinnelandslaget en stund mener at det er mye som ikke fungerer, både på og utenfor banen.

Det har lenge vært en kjent sak at Ada Hegerberg har vært misfornøyd med tingenes tilstand på landslaget (og sikkert ikke har rett i alt hun er misfornøyde med). Og selv om hun ikke hadde mye til overs for de faglige kvalitetene til Roger Finjord, Martin Sjögrens forgjenger, og har vært kritisk til den nye svenske trenerens disposisjoner under fotball-EM, er det ikke mitt inntrykk at det er her skoen trykker for Hegerberg. Finjord og Sjögren er mer et symptom på at NFF ikke gjør jobben sin. At de ansetter trenere som ikke får det til, viser kanskje at de som ansetter dem ikke gjør jobben de er satt til å gjøre på en god nok måte?

LES OGSÅ: - Flere spillere reagerte på Hegerbergs oppførsel under EM

Måten Hegerbergs avskjed skjedde på var ikke bra. Det optimale hadde vært om Ada Hegerberg og NFF sendte ut en felles pressemelding om hva som hadde skjedd og om hvorfor Lyon-stjernen ga seg på landslaget. At de kommer med hver sin pressemelding og ikke greier å samle seg om et forent budskap og for eksempel unngår å holde en felles pressekonferanse for å fortelle hvordan ståa er, viser ikke bare at konfliktnivået er høyt, men også at NFF mangler profesjonalitet som arbeidsgiver for landslagsspillerne sine. Dette burde de greid hadde de vært profesjonelle.

Hvis målet var å gjøre dette på en mest mulig skånsom måte - i skyggen av herrelandslagets VM-kvalifisering mot Aserbajdsjan og støyen som oppsto med Løfaldlis bok -  mislykkes de totalt. At Ada Hegerberg foreløpig ikke er mer konkret i sin kritikk bidrar også til flere spekulasjoner enn hun sikkert selv ønsker.

Inntrykket er at Hegerberg holder igjen fordi hun mener de interne tilbakemeldingene har vært klare nok og at handlingen hennes bør tale for seg, mens NFF ser ut til å lukke øynene og håper på at alt går over av seg selv. Det må finnes en annen vei ut av dette?

Skal det bli en endring i det som ikke stemmer i og rundt NFF må vi slutte å dysse ned hva problemene dreier seg om. Hvilke beslutninger var feil? I hvilken situasjoner gikk det galt? Hvem tok de gale beslutningene? Få det på bordet! Da er det lettere å se hvem som har rett og å komme seg videre.

LES OGSÅ: Skuffet Semb: - Hadde sett for meg at Ada skulle gå i bresjen

I etterkant av annonseringen av landslagspausen har det kommet anklager mot Ada Hegerberg om at hun selv er en del av problemet. At hun var tidlig ute og var positiv til Martin Sjögren da han ble ansatt og kalte ham tydelig, for deretter å kritisere ham for mye av det som gikk galt under EM, og at hun tok sin søster i forsvar da hun ble vraket til den første EM-kampen mot Nederland, gir et litt skjevt inntrykk.

Men det er et sidespor. Det er ikke her problemet ligger. Problemet ligger i at NFF er konfliktsky og ikke tar tak i problemer som oppstår, og i de tilfellene der de store stjernene stiller krav eller ypper seg, må de vise hvor skapet skal stå ved å være tydelig i kommunikasjonen, sette grenser og overbevise alle spillerne uansett nivå, arbeidsgiver og lønningsnivå om hvem som er sjefen gjennom det fotballfaglige arbeidet de legger ned før, under og etter landslagssamlingene. Det er vel egentlig dette Ada Hegerberg har etterlyst? Og får NFF til dette og det fortsatt kommer misnøye fra enkeltspillere er det lettere å håndtere slike situasjoner.

LES OGSÅ: Hegerberg i strupen på Semb og Sjögren: - Hva slags lederskap er dette?

Det positive som kan skje nå er at NFF og Martin Sjögren ikke lenger kan skjule sine svakheter ved å henvise til en umotivert eller feildisponert Ada Hegerberg og bruker anledningen til å rydde opp i det som er galt og får skikk på dem som skal spille neste VM-kvalifiseringskamp.

Får de det på stell, kan det hende at klubbkamper blir for stusselig for Ada Hegerberg og at det gjør at hun får motivasjonen tilbake.

Zlatan ga seg også på landslaget, men kom tilbake og bidro til et løft for det svenske landslaget. Håpet er at den norske Zlatan gjør det samme. Da er mange problemer løst og det kommer noe godt ut av dette.

Det er alle tjent med.

#fotball #nff #adahegerberg #nilsjohansemb

Slik kunne Therese Johaug fått en mildere dom


Gråtende la Therese Johaug skylden på legen sin da hun møtte
pressen etter avsløringen.

Da Therese Johaug gråtende bedyret sin uskyld rett etter dopingavsløringen, kan hun ha begått sin nest største tabbe.

Den største tabben gjorde hun da hun ikke sjekket opp salven som inneholdt det anabole steroidet clostebol, en salve som hun fikk av legen sin da hun var på treningssamling i italienske Livigno i begynnelsen av september i 2016.

Flåsete beskriver CAS-dommen at Therese Johaugs mentale helse ikke var så dårlig at hun ikke hadde greid å google seg til at salven hun fikk av legen inneholdt et forbudt stoff. Anabole steroider har en øvre strafferamme på fire år. Johaug fikk mindre enn halvparten.

Les Johaug-dommen her.

Skuffet befolkning

At store deler av det norske folk er forbannet og oppgitt over dommen er naturlig: de går glipp av sin største yndling i OL i Pyeongchang i februar neste år. Dommen i CAS var fem måneder lenger enn den hun fikk av det norske domsutvalget i februar i år.

Isolert sett er Johaug-dommen streng, men det er samtidig et faktum at Norge har vært et foregangsland for bekjempelse av doping og alltid har ønsket strenge straffer. Streng straff for en norsk utøver viser seg å være krevende å takle i opinionen, som flommer over av følelser og som nå roper etter endringer. Det er i dette perspektivet rettferdigheten må bedømmes.

Det urettferdige dreier seg like mye om at mange utøvere ikke blir tatt, dømt og utestengt for doping og ikke bare om at Therese Johaug får 18 måneder utestengelse for uskyldig bruk av en salve.

Burde lagt seg flat

Tabben til Therese Johaug og hennes team var etter min mening at de - for å bruke PR-språket - ikke la seg flate med en gang og innrømmet at HUN hadde gjort en feil og at hun la hele skylden over på legen sin. Det var også feil av advokatteamet til Johaug å gi inntrykk av at hun kunne frikjennes helt.

Hadde hun innrømmet skyld fra første stund på den første pressekonferansen på Ullevål stadion, der hun gråt og bedyret sin uskyld og la all skyld over på legen, hadde det vært mulig å starte utestengelsen fra dagen hun tok dopingprøven og ikke fra da hun ble suspendert. Det betyr at utestengelsen kunne blitt framskyndet en måned.

Slik fremgår det i hvert fall av avsnittene 213 og 233 av dommen. Ved å bedyre sin uskyld viser hun at hun ikke forstår noen ting av hva det vil si å ha et objektivt ansvar i dopingsaker. Det er skjerpende, særlig for en erfaren utøver som Johaug.

Jeg syns også at det er rart at Johaugs advokatteam gikk for full frifinnelse. Det var mer en ønsketenkning enn basert på tidligere dommer, slik jeg vurderer det, og det gir inntrykk av at de ikke skjønte hvordan det internasjonale rettapparatet i idretten fungerer.

Hadde de konsentrert seg om det laveste nivået innenfor den strafferammen som Johaug skulle dømmes etter (mellom 12 og 16 måneder) hadde de på mange måter kommet den internasjonale ekspertisen i møte. Det kan ha gitt strafferabatt og hadde hun for eksempel fått to måneder strafferabatt (dom på 16 måneder) for en klokere strategi ville hun sammen med en tilbakedatering av straffen på en måned kunnet delta i OL. Det ville alle kunne leve med, tatt omstendighetene i betraktning.

Politikk i saken?

Mange har ment at det internasjonale skiforbundets (FIS') anke av den norske straffen på 13 måneder var politisk motivert. Årsaken skal være makten som det norske skiforbundet utøver som det mektigste skiforbundet i verden og spesielt hvordan de håndterte Martin Johnsrud Sundby-saken, som av mange idrettsjurister jeg har snakket med var av langt mer alvorlig karakter en Johaug-saken.

Hvis dette stemmer skal vi ikke se bort ifra at å hevde sin uskyld og samtidig prosedere på full frifinnelse bidro til oppfatningen av det norske skimiljøet som arrogant og selvrettferdig. Det samme kan den norske dommen på 13 måneder har bidratt til. Det var i realiteten en dom på bare én måned (minimumstraff var 12 måneder) og kunne rett eller urett oppfattes som en tilpasning til Johaugs ønske om å få delta i OL.

På den annen side kan FIS ha et ønske om at Johaug skulle straffes hardere være et uttrykk for at de på generelt grunnlag ønsker at nasjonale straffer skal prøves - uavhengig av nasjon. Det er mange eksempler på at utøvere har blitt frikjent eller fått lave straffer nasjonalt og etterpå fått straff når saken ble prøvd i en internasjonal instans.

De fleste utestengningene av russiske langrennsløpere det siste året har kommet i CAS selv om de verken er tatt eller dømt for doping i Russland. Å anke dommen mot Johaug kan være en grunn til nettopp ikke å bli beskyldt for at det har gått politikk i saken.

Ingen drahjelp fra Sjarapova

Det norske teamet rundt Johaug valgte å knytte seg til en av advokatene som den russiske tennisstjernen Maria Sjarapova brukte etter at hun ble tatt for meldonium, et stoff som ble forbudt 1. januar 2016. I tillegg valgte de den samme dommeren som Sjarapova pekte ut da hun fikk redusert straffen sin i CAS fra to år til femten måneder. Han var en av tre dommere i både Sjarapova og Johaug-sakene.

Mange ble derfor overrasket over at Johaug kom så dårlig ut da sakene hennes ble prøvet i CAS. Sakene er forskjellig på mange måter og når du leser dommene er det tydelig at de lar tvilen komme Sjarapova mer til gode enn de gjør for Johaug. Det kan oppfattes som forskjellsbehandling.

En grunn til forskjellsbehandlingen (ved siden av at Sjarapova er en langt større stjerne og har forbindelser til mektige folk i Russland) kan være at Maria Sjarapova helt fra starten av innrømmet at hun hadde gjort en feil. Det gjorde hun på en velregissert pressekonferanse uten tårer og med påtatt anger.

I de fleste dommene i CAS eller andre internasjonale idrettsdomstoler blir det lagt vekt på innrømmelse og hjelp til å få saken belyst.

Les Sjarapova-dommen her.

CAS ikke imponert

Det var mange som lot seg imponere av Johaugs forsvarere da de fremmet hennes sak i den norske rettsaken, noen trodde til og med at deres presentasjon kunne føre til full frifinnelse. I CAS mente de samme advokatene at hun burde få lav straff fordi hun ellers ville tape mye penger. Det siste argumentet hadde ikke CAS mye sans for. Det har de ikke hatt i andre saker heller.

Det store spørsmålet er om Johaugs advokater faktisk trodde at de ville greie å frikjenne Therese Johaug eller om de visste at dette kom til å gå feil vei og heller satset på å vinne den norske opinionen. Var de naive eller kalkulerte de med streng straff og ønsket å bygge sympati i det norske folk?

En mer ydmyk tilnærming kunne bidratt til en mildere straff for Johaug og til at soningen hadde startet før. Uansett ville en oppførsel som ikke føyde seg inn i inntrykket av en arrogant skinasjon, kanskje ført til en mildere dom i utenlandske medier og i den utenlandske opinionen den dagen hun spenner på seg skiene for å forbedre seg til OL i Kina i 2022.

Doping er fortsatt den største overskriften i friidretten

Almaz Ayana etter seieren på 10.000 meter i London. Foto: Rainer Jensen/dpa

 

Før åpningen av VM i friidrett i London sa presidenten i det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF), Sebastian Coe at friidrettens største problem ikke var doping, men at friidrettsfamilien hadde problemer med å fange interessen til ungdommen. Det er en tvilsom påstand. Doping kobles til alle de store prestasjonene under VM i London, så langt.

Massive avsløringer

Samme helg som friidretts-VM startet publiserte britiske Guardian, tyske ARD og nederlandske journalister en reportasjeserie om doping i Etiopia, blant annet om hvor lett det er for etiopiske løpere å kjøpe EPO på apoteket i Addis Ababa. Og Netflix hadde premiere på dokumentaren Icarus som avslører hvordan sjefen for antidopinglaboratoriet i Moskva, Grigorij Rodsjenkov sørget for at russiske utøvere, som var en del av et statsorganisert dopingprogram, ikke ble tatt under OL i Sotsji. Dette dopingprogrammet startet under OL i London 2012. Avsløringene som har kommet om russiske doping de to siste årene førte til at Russland ikke fikk delta i friidrett under OL i Rio i 2016.

I forkant av friidretts-VM i London i år har engelske Mail on Sunday også kjørt en stor serie med artikler om doping under OL i London i 2012 og de har avdekket at en tredjedel av alle medaljene under lekene i London kan knyttes til doping, enten fordi utøvere før eller etter lekene i London har blitt tatt for doping eller at de har samarbeidet med trenere eller leger som knyttes til doping. To av disse trenerne, Jama Aden og Alberto Salazar, har trent briten Mo Farah (vinneren av 10.000 meter og tidenes mestvinnende lagndistanseløper). En av dem som har dopingdommer bak seg er amerikaneren Justin Gatlin, som slo Usain Bolt i sitt siste individuelle løp som friidrettsutøver.

Gatlin, den onde?

Justin Gatlin ble buet under forsøkene, under 100-meterfinalen og på seiersseremonien og har av mange blitt plukket ut som den onde i kampen mot den gode Usain Bolt. Gatlin er to ganger utestengt for doping, først ett år for feil bruk av ADHD-medisin og deretter 8 år for bruk av steroider, en dom som senere ble redusert til fire år. I mangelen på stjerner i friidrettssirkuset bygget Nike blant annet opp Gatlin igjen som Bolt største konkurrent (som blir sponset av Puma) i forkant av forrige friidretts-VM og bidro dermed til en fortelling om det gode mot det onde i friidretten, alt for å skape oppmerksomhet om friidrett. Men Galtin er langt fra DEN onde i dagens friidrettssirkus.

Totalt er det 31 tidligere dopingtatte utøvere i friidretts-VM i London.

Liste over utøvere som deltar i VM i London og som tidligere har en dopingdom (Kilde: Sporting Intelligence)

 

Og Justin Gatlin er ikke den eneste sprinteren som er tatt for doping, han er snarere regelen som bekrefter unntakene. Av de 30 beste tidene på 100 meter er det bare ni tider som er rene og alle tidene tilhører Usain Bolt.

 

Liste fra 2013 over der beste tidene på 100 meter og dopingtatte (Kilde: Speed Endurance)

Ufrivillig mistanke mot Bolt

Tidligere i år ble det avslørt at IOC hadde holdt tilbake positive dopingprøver fra OL i Beijing i 2008 og at flere av dem tilhørte sprintere fra Jamaica. I ARD-dokumentaren til den tyske journalisten Hajo Seppelt innrømmer WADA og IOC at de etter re-tester av dopingprøver fra OL i Beijing i 2008 fant små mengder av steroidet clenbuterol i prøvene til mannlige jamaicanske sprintere.

Clenbuterol-verdiene var så lave at IOC og WADA valgte å ikke informere verken utøvere eller nasjonale olympiske komiteer. Årsaken til at de lot prøvene ligge, hevder de, var at prøvene kunne være positive fordi utøverne hadde fått i seg steroidet gjennom maten de spiste i Kina. Dette er en påstand som dokumentaren prøver å motbevise.

Siden verken WADA eller IOC valgte å ikke fortelle om denne hemmelige listen og fortsatt ikke har fortalt hvem det gjelder sørget de ufrivillig å rette søkelyset mot Usain Bolt. Bolt er aldri tatt for doping, men det er mange av hans lagkamerater, blant annet Yohan Blake som kom på plassen bak Usain Bolt i hundremeterfinalen under VM i London. Han var det ingen som buet på.

Liste over utøvere fra Jamaica som er tatt for doping

Farah i søkelyset

Mo Farah er kanskje tidenes langdistanseløper med sine 9 strake OL-eller VM-gull i distanser han har stilt opp på. Men under VM i London orker ikke å snakke med pressen fordi han er lei alt snakket om doping. Farah er aldri tatt for doping, men har i flere år vært knyttet til trenere som har vært knyttet til doping. I tillegg har han vært på grensen til å bli straffet for brudd på antidopingreglementet.

Farah vant et suverent gull på 10.000 meter i London og ble hyllet på samme måte som da han tok to OL-gull på samme arena for fem år siden. Etter løpet droppet han pressekonferansen og unnskyldte seg med at han måtte til doktoren for å sjekke smerter han hadde i beinet.

Istedenfor snakket han med et utvalgt britisk pressekorps dagen etterpå og var derfor sikker på at det ikke kom noen ubehagelige spørsmål om hans mangeårige trener Alberto Salazar. Hvorfor legger Storbritannias største friidrettsstjerne opp et slikt opplegg? Det bidrar bare til at mistanken mot ham forsterkes. For den har vært der i noen år, nå.

Mo Farah var en middelmådig langdistanseløper inntil han møtte Alberto Salazar. Etter at den tidligere maratonløperen tok over som trener for Farah har han vært nesten uslåelig i seks år. Farah har også flyttet til Portland i Oregon og blitt en del av Nike-prosjektet som Salazar er en viktig del av og som har fått sterke anklager om doping mot seg. Salazar er i dag under FBI-etterforskning mistenkt for å ha gitt sine elever ulovlige injeksjoner og var ikke til stede i London da Farah tok VM-gullet.

Det siste året er det avslørt at Farah skal ha fått en injeksjon med energitilskuddet L-Carnitine før London maraton i 2014, men det ble ikke registrert i dopingregisteret av Farahs leger. Det var Salazar som anbefalte injeksjonen og han hevder at dosen ikke var ulovlig. Og ifølge dokumenter lekket av de russiske hackerne Fancy Bears tidligere i år skal det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) også ha mistenkt Farah for doping fordi han hadde unormale utslag i dopingpasset sitt i 2015, men han ble fjernet fra mistanke i april 2016. Dette er anklager som ligner de som kom mot Henrik Ingebrigtsen like i forkant av VM og som ikke trenger å være et bevis på doping.

Før OL i London i 2012 misset Farah to hjemmebesøk av dopingjegerne fordi han etter eget utsagn ikke hørte at de ringte på døra hans. Hadde han unnlatt å åpne døra en tredje gang hadde han blitt utestengt på grunn av brudd på dopingreglementet. I tillegg har Farah løyet om sine forbindelser til den etiopiske treneren Jama Aden som tidligere i år ble arrestert med EPO i kofferten.

Dette snakkes det om i London. Kanskje er det urettferdige anklager, men da hjelper det ikke å gjemme seg fra pressen.

Det etiopiske vidunderet

Den etiopiske 10.000-metervinneren Almaz Ayana trenes ikke av Jama Aden (som er fra Somalia, samme land som Farah opprinnelig kommer fra) og begge er mistenkeliggjort på grunn av det slette antidopingarbeidet som er foretatt i Etiopia (som Aden oppholder seg mye i) fordi eliteløpere har enkel tilgang til for eksempel EPO. Ayana vant med nesten en runde i London, selv om hun ikke hadde løpt en eneste internasjonal konkurranse siden hun knuste alle langdistanserekorder under OL i Rio i fjor sommer.

Under OL i Rio slo Almaz Ayana verdensrekorden til kinesiske Wang Junxia fra 1993, en rekord som ingen trodde var ren i 1993. Kineserne sa i 1993 at de hadde oppnådd resultatet med hard trening og store inntak av skilpaddeblod. Senere har Wang innrømmet at alle de kinesiske løperne på den tiden var med i et omfattende dopingprogram. Rekorden var med andre ord for god til å være sann. Og jeg gjentar at den rekorden ble slått med 14 sekunder.

At den kinesiske rekorden fra 1993 ble slått med 14 sekunder er ikke det mest fantastiske, det spektakulære er at ingen har vært nærmere verdensrekorden enn 22 sekunder i årene etter 1993, før Ayana slo den i 2016.

Almaz Ayana er egentlig 5000 meterløper og gulløpet i Rio var hennes andre 10.000 meter noen gang. Hun løp den første 5.000 på 14.47.10 og den andre på 14.30.35. Den siste 5.000 meteren var raskere enn den olympiske rekorden på 5000 meter og tiden hadde holdt til gull på tre av de fire siste olympiske 5.000-meterne.

Etter den knusende seieren på 10.000-meteren i VM i London i år sa Johan Kaggestad til TV2:

- Vi vet jo ingenting om henne. Men vi vet jo at nummer to i går, Tirunesh Dibaba, har brukt dopingetterforskede Jama Aden som agent i alle år. Etter at han havnet i klisteret i fjor, har hun sprunget sakte.

- Jeg blir mistenksom når man ikke engang puster med munnen, sier Kaggestad.

Jeg våger påstanden om at de unge kommer til friidretten, når doping ikke lenger blir hovedtema hver gang det er et stort friidrettsmesterskap. Det er friidrettens største problem.

#friidrett #IAAF #usainbolt #justingatlin

Derfor kjøper Paris Saint-Germain Neymar

A sign welcoming Brazilian soccer star Neymar is set up outside the Paris Saint Germain shop in Paris Friday, Aug. 4, 2017. Neymar was set to arrive in Paris on Friday the day after he became the most expensive player in soccer history when completing his blockbuster transfer to Paris Saint-Germain from Barcelona for 222 million euros ($262 million).(AP Photo/Michel Euler)

Paris ønsker Neymar velkommen. REUTERS/Christian Hartmann

PSG greier aldri i verden å tjene inn de to milliarder kronene de skal ha brukt på kjøpet av Neymar og det er heller ikke sikkert at de vil vinne Champions League med Neymar heller. Det er ikke det kjøpet av Neymar handler om.

Det er mange grunner til at Neymar ønsker seg til PSG. De mest nærliggende er penger og at han ønsker å bli den største stjerna på et lag som kan hevde seg i Europa. I Barcelona har han falt i skyggen av Messi. Nå skal han sole seg i penger fra Qatar.

Handelen av Neymar er uten sidestykke. Prisen er selvsagt høy fordi markedsverdien er høy og Qatar har en stor lommebok, men også fordi utkjøpsklausulen var enorm. Dette salget kommer også til å sette i gang en debatt om Financial Fair Play er mulig når statlige aktører blar opp penger og advokater blir satt på saken for å få handelen i havn.

Via Qatar Sports Investments (QSI) - som kjøpte PSG i 2011 og som ligner litt på det norske oljefondet - har ikke PSG bare kjøpt en spiller som skal prestere på banen, de har også kjøpt en ambassadør for fotball-VM i 2022. Det er en del av kjøpsavtalen.

Fall i oljeinntektene til Qatarde siste årene og økende bekymring for kostnadene til VM i 2022 gjør kjøpet av Neymar enda mer spesielt. To milliarder kroner er også mye penger for Qatar i økonomiske nedgangstider.

Sportslig kan det godt hende at PSG tjener på dette kjøpet, men det er likevel noe som skurrer. De siste to årene har ikke PSG satset stort på kjøp av store stjerner. De to største kjøpene er Julian Draxler fra Schalke og Angel Di Maria fra Manchester United. Det har gitt suksess i hjemlig liga, men ingen suksess i Champions League. Hadde Champions League vært et hovedmål kunne man ha brukt 2 milliarder kroner på en annen måte og styrket laget i flere lagdeler.

Neymar-salget fra Barcelona må ses i en politisk kontekst. De siste månedene har Qatar nok en gang kommet i sterk konflikt med sine nabostater Saudi Arabia, Emiratene, Egypt og Bahrain som har anklaget Qatar for å stå i ledetog med terrorister. Det har ført til at flere land har kuttet de diplomatiske båndene til Qatar og til at grensen til Saudi Arabia er stengt.

Midt i denne konflikten vil kjøpet av Neymar være en gladhistorie fra Qatar og ta bort mye av den negative oppmerksomheten.

Barcelona og det spanske fotballforbundet har vært negative og kritiske til Qatars måte å få Neymar til PSG på. Samtidig er det verdt å huske på at Qatars investeringsfond (QSI) i mange år var tungt inne som sponsor i Barcelona, det samme var Qatar Airways. Det er mange som logrer når Qatar vifter med lommeboka. Denne gangen Neymar som har blitt en politisk brikke i et stort spill enten han liker det eller ikke.

Qatar investerer stort i idrettsklubber og mesterskap fordi de tror at det vil bidra til at de ikke havner i væpnet konflikt med sine naboland. Det er med andre ord ikke bare mål Neymar skal bidra med i PSG, han skal også hindre at Qatar taper kampen mot sine naboland. Det er et stort ansvar for en liten brasilianer.

#neymar #Brasil #fotball #Barcelona #psg

Derfor har fotball-EM vært positivt for norsk fotball


Nederland med suksess på hjemmebane. Foto: Andreas Selliaas


Danmark slo Tyskland i fotball-EM og kan dermed havne i finalen mot Nederland. Norge hadde begge lagene i gruppespillet og skulle det skje at de to lagene når finalen, kan det være en slags trøst for en skuffet norsk gjeng.

Til tross for de svake resultatene i dette mesterskapet og pessimismen som raskt har bredt seg i og utenfor landslaget etter en vel optimistisk tone i forkant av mesterskapet, mener jeg at fotball-EM i Nederland har vært en suksess for norsk kvinnefotball på fire områder.

  1. Mer kunnskap til sofafolket. TV-dekningen til TV2 og NRK har vært veldig god og ved siden av at seertallene har vært gode har vi neppe hørt og sett et bedre ekspertkorps kommentere norsk landslagsfotball før. Lise Klaveness, Tom Nordlie, Siri Nordby, Solveig Gulbrandsen og Lene Mykjåland har med kritisk blikk og stor kunnskap formidlet det som skjer ute på banen i et fotballfaglig perspektiv, med store pedagogiske evner og med insideinformasjon som er ganske unik. Det de formidler er kanskje kjent for oss som har sett fotball i mange år, men den økte interessen for kvinnefotball gjør at nye seere nyter godt av denne kunnskapen. Vi har fått høre hvorfor Norge ikke har greid å spille i diamant, hvorfor mangel på kantspill ikke får det beste ut av vår største stjerne på topp og hva som skjer når de norske kvinnene faller for sent ned i boksen. Ikke bare leverer kommentatorene varene under kampene, men Klaveness og Gulbrandsen har også skrevet gode artikler i etterkant der de utdyper sitt syn på spillestil, laguttak og identitet. Noen ganger kan det hende de er alt for kritiske og nærsynte, to av lagene vi møtte i gruppespillet er på nippet til å nå finalen begge to, men poenger er at tv-publikummet får innblikk i hva som er god og dårlig fotball og hva som skal til for at Norge skal prestere bedre. Dette gir økt forståelse til et nytt fotballpublikum og vil øke interessen for det som skjer på banen.
  1. Realitetssjekk. Det kan synes som et paradoks at samtidig med en nedadgående formkurve for både norske klubblag i Europa og det norske landslaget så har oppmerksomheten for og søkelyset på norsk kvinnefotball økt. En forklaring er at Norge faktisk har noen av verdens beste fotballspillere på laget i Ada S. Hegerberg og Caroline Graham Hansen. Denne kombinasjonen har ført til at norsk presse har satt søkelys på hvorfor for eksempel disse to spillerne har blitt så gode og hvorfor kurven til norske lag peker nedover. Det har gitt gode artikkelserier i for eksempel VG og Aftenposten om hvor dårlig kvinnefotballen i Norge er forvaltet siden gullalderen på 1990-tallet. Vi har hørt historier om VM-pokalen som ble borte, hvordan utenlandske storklubber integrerer kvinnefotballen i sin ordinære klubbdrift, skjevfordelingen mellom spillerutviklere for gutter og jenter, mangel på overføringer fra medieavtalen NFF har osv. At NFF legger opp Eliteseriekamper samme dag som Norge spiller åpningskamp mot Nederland er bare et symptom på NFFs manglende satsing på kvinnene. At de har med seg så få drakter at de ikke får bytte drakter med motstanderen etter kampen, likeså. Dette søkelyset må bare føre til endringer. Det er positivt.
  1. Øyeåpner. God mediedekning, gode ekspertkommentatorer og et kritisk søkelys har fått oss til å få opp øynene for det som skjer utenfor Norge. Mye av det vi har sett i kampene fra Nederland har hatt et veldig høyt nivå. Vi har sett gode tekniske gode taktiske ferdigheter hos mange av lagene. At noen kamper er kjedelige, ser jeg på som et kvalitetsstempel. Årsaken til at nivået har blitt høyere finner vi blant annet i hvor spillerne på de forskjellige lagene spiller til daglig. Ada S. Hegerberg spiller i Lyon og får det samme tilbudet som herrene der. Det samme gjelder Caroline Graham Hansen i Wolfsburg. Og mye av suksessen til europeiske klubblag og mange av landslagene ligger i denne formen for integrering. Ser du på oversikten over hvilke klubber som har flest spillere i EM ser du tegninga: Wolfsburg (14), Barcelona og Lyon (12), Bayern München og Montpellier (11) og Arsenal (10). Hadde norsk fotball vært ledende burde Stabæk, LSK og Vålerenga stått på denne lista, også. Det er denne utviklingen Norge må følge for å hevde seg på et europeisk nivå. På samme måte som en liten jente som ønsker å bli god skal få de samme mulighetene som guttene må elitesatsingen også synkroniseres. Det tjener alle på.
  1. Et nytt fotballpublikum. Jeg har ikke oversikt over sammensetningen av tv-publikummet, men min egen erfaring er at mange jenter sitter og ser på kampene Norge spiller og at også mange flere gutter ser på kvinnefotball på samme måte som de ser herrefotball. Ikke sjelden hører jeg gutter som skryter og lar seg imponere av det som foregår på banen i Nederland. Det skulle bare mangle, men det viser kanskje også at vi har en tendens til å krisemaksimere når vi først setter i gang med kritikken. Som fotballturist i Nederland opplevde jeg også at sammensetningen av publikum var annerledes enn på andre kamper og turneringer jeg har vært på. Her møter du stort sett familier og det minner meg om publikumssammensetningen vi ser på når Norge spiller håndballkamper. Det mener jeg er en fin utvikling. Det er dette som er fotball til folket, hvis utviklingen fortsetter på denne måten

De fleste ekspertene som vurderte Norges sjanser før mesterskapet sa nettopp at Norge både kunne ryke ut av mesterskapet før det egentlig begynte eller de kunne nå helt til finalen. Danmark og Nederlands innsats viser at Norge var i en vanskelig gruppe, uten at man trenger på å bruke det som en unnskyldning for Norges svake innsats. Der tror jeg vi heller skal skylde på manglende kampform, usikkerhet i laguttaket og taktiske feildisponeringer, egentlig feil som det er lett å luke ut.

En hovedinnvending mot den nye formasjonen som den svenske landslagstreneren Martin Sjögren har innført (eller har prøvd å innføre) det siste halve året, den såkalte diamanten, er at den ikke fungerer mot gode lag hvis arbeidskapasiteten ikke er høy nok og du ikke greier å holde ballen lenge nok. De som har kommet med disse innvendingene har fått rett.

Men det er ikke bare Norge som har fått denne kritikken, mangfoldige mesterskapsvinner Tyskland røyk ut for Danmark i kvartfinalen og er kanskje den største bomben i dette mesterskapet. Jeg snakket med en i det tyske analyseteamet da vi var i Utrecht, et analyseteam som også består av den tidligere tyske landslagstreneren Sylvia Neid.

De mente at Tyskland ikke var like solide som før, blant annet fordi laget var ungt og fordi den ferske tyske landslagstreneren Steffi Jones hadde innført mer ballbesittende fotball. De fikk også rett. Men de mister ikke troen på at de kan komme tilbake. Det bør ikke vi heller gjøre hvis vi tar lærdom av det som skjedde under mesterskapet.

#fotball #weuro17 #nff
 

Louis Van Gaal: - Kvinnene mer disiplinerte en menn


Engasjert Louis Van Gaal. Foto: Andreas Selliaas.
 

Utrecht/Stadion Galgenwaard:

Nederland 1 - Norge 0

Det var stor frustrasjon i den norske leiren utenfor Stadion Galgenwaard i går kveld. Å tape for vertsnasjonen kunne vært enkelt å svelge hadde prestasjonen vært god, men det var den ikke. Norge ble utspilt og hadde bare to skudd på mål, Nederland hadde nesten ti ganger så mange sjanser og viste en kampglød som kan bringe dem helt til finalen.


Kampen mellom Nederland og Norge var utsolgt.
 
Det var særlig tre ting som frustrerte spillere, enkelte i det norske støtteapparatet og det norske kommentatorkorpset som gikk av seg frustrasjonen utenfor stadion etter kampen.
  • Tomme for krefter. To av spillerne så ut til på få krampe før det hadde gått 70 minutter og bortsett fra Ingrid Hjelmeset var det ingen som presterte 100%. Det setter spørsmålstegn ved forberedelsene til kampen.
  • Null bredde i spillet. Formasjonen 4-3-2-1 ga null kantspill. Det førte til at to av våre største stjerner ? Caroline Graham Hansen og Ada S. Hegerberg ? ikke kom ordentlig inn i spillet. Graham Hansen er best på kanten, men der ble det aldri spilt baller og Hegerberg ble hele tiden løpende med ryggen mot mål. Det setter spørsmålstegn ved taktikken.
  • Frustrerte spillere. Norge spilte med en helt ny midtbane. Maria Thorisdottir ble satt på midtbanen, en posisjon hun ikke har bekledd på to år og Andrine Hegerberg som har vært mye brukt på midtbanen i oppkjøringen til mesterskapet fikk ikke spille noen ting. Og Maren Mjelde ? som et samlet ekspertkorps mente burde spille sentralt på midtbanen ? ble satt i midtforsvaret. Slike disposisjoner kan gå ut over lagmoralen og lojaliteten til treneren.

I den nederlandske leiren var det bare smil og latter etter kampen. Den tidligere keeperkjempen Hans Van Breukelen, som er fra Utrecht og som i dag er teknisk direktør i det nederlandske fotballforbundet, var et stort smil der han gikk og leide på sin oransjekledde ledsager utenfor stadion og den ellers så autoritære Louis Van Gaal stilte villig opp på bilder sammen med forbipasserende og tok seg også tid til en prat med undertegnede.


Louis Van Gaal analyserer Nederland-Norge. Foto: Valdemar Magnus Selliaas
 

- Stemningen på dagens kamp var like god som på herrenes Champions League-kamper, jeg ble imponert, sier Van Gaal.

Jeg tviler på at den forrige Manchester United-treneren og treneren som har over 20 trofeer med klubber som Ajax, AZ Alkmaar, Barcelona og Bayern München fikk med seg Twitter-debatten som Ingeborg M. Hanssen satt i gang i går kveld, da hun skrev at banen var for stor for kvinnene. Van Gaal hadde en annen innfallsvinkel og var langt mer positiv til jentenes holdninger utpå banen sammenlignet med guttas holdninger.

- Jeg liker det jeg ser på banen. Når dommeren blåser i fløyta, så aksepterer spillerne dommerens avgjørelse.

- Kvinnene spiller i realiteten flere minutter enn menn fordi mennene hele tiden klager på dommeren. Kvinnene spiller kanskje ti minutter lengre enn mennene på grunn av dette.



Twitter-debatt om damefotball.

Om hva seieren til Nederland har å si for kvinnefotballen i Nederland er Van Gaal mer usikker på.

- Nederlenderne kommer bare når de vinner, så det er vanskelig å si noe om akkurat nå.

Lous Van Gaal melder seg også på i debatten om utviklingen av damefotball og kommer med et stikk til Norge.

- Norge var tidligere ute med kvinnefotball enn Nederland. Norge er i utgangspunktet et bedre lag enn oss, men de femten siste årene så har nederlandsk damefotball vokst og utviklet seg mye og tatt igjen Norge, sier Van Gaal.

Om kampen i går kveld sier han:

- Den første omgangen var de like gode, begge land kunne skåre. I andre omgang var Norge i svært dårlig forfatning. Jeg er lei meg for at jeg må si det til deg fra Norge, sier han med et smil om munnen.

Ingen av spillerne på det norske laget utmerket seg, ifølge Van Gaal som har tatt seg et friår fra fotballen etter at han fikk sparken fra Manchester United.

På Nederland peker han ut to spillere: Anouk Dekker med nummer 6 på ryggen og Jackie Groenen med nummer 14 på ryggen.

- Anouk Dekker gjorde ingen feil og hun sentret gode 40-50 meterspasninger, valgte alltid de rette løsningene og var hele tiden godt orientert bakover. Jackie Groenen var også god. Hun var veldig kreativ og er en spillertype vi trenger i fotballen.

På spørsmål om Nederland kan vinne EM, svarer Van Gaal:

- Nei, fordi vi må slå Tyskland og det tror jeg blir for mye.

Nederland var gode og Norge så ut til å ha nerver på et fullsatt stadion her i Utrecht. Nå er det viktig at Norge erkjenner feilene som ble gjort, rydde opp i rufsete forsvarsarbeid og andre unoter og slå Belgia på torsdag.

#fotball #weuro2017 #NFF

hits