Raw Air er norsk hoppsports gullegg

Vikersund 20170319.
Stefan Kraft far Østerrike vant RAW AIR turneringen. Kamil Koch ble nummer to og tyske Andreas Wellinger tre i avslutningen i Vikersundbakken i søndagen.
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Foto: Terje Bendiksby/NTB scanpix

 

Vikersund. Anders Jacobsens hoppet glad og blid rundt i Vikersund på søndag. Ikke bare hadde han vunnet Mesternes Mester, han var også vitne til en fantastisk avslutning på Raw Air.

Selv ikke en fylleskandale på tampen av den norske hoppuka kunne ta fra den norske nyvinningen suksesstemplet. Den ti dager lange hoppkonkurransen tilfredsstiller filosofien til hoppsjef Clas Brede Bråthen om at Norge skal være en ledende hoppnasjon ikke bare i bakken, men også utenfor. Det er mange grunner til at Skiforbundet, hopp-Norge og det internasjonale hoppmiljøet kan være strålende fornøyd med det vi har sett på Lillehammer, i Trondheim og Oslo og til sist i spektakulære Vikersund den drøye uka hoppuka har vart.

To verdensrekorder (først 252 og så 253,5 meter) og spenning helt til siste hopp kronet en velorganisert og spennende hoppuke. Alle de norske hopperne og hopplederne jeg snakket med på avslutningsdagen skrøt uhemmet av opplegget til hoppuka. De slapp å tenke på transport av eget utstyr og kunne fokusere 100% på det de var der for og de var samtidig svært fornøyd med at alle utøverne fra alle nasjoner reiste sammen fra arena til arena. Den servicen får de ikke i den tysk-østerrikske hoppuka. Heller ikke de utenlandske utøverne.

Den sveitsiske hopplegenden Simon Amman fortalte meg over en kopp kaffe i tårnet på Vikersund-bakken (Vingen) at en kompakt turnering som den norske hoppuka, på slutten av sesongen, passet ham helt perfekt fordi det var lett å motivere seg til hvert enkelt renn. Han mente samtidig at dette var en turnering som viste fram de komplette hopperne. Ingen andre hoppuker har med skiflyging.

Den norske hoppuka viser at Norge kan arrangere store komplekse vinterarrangementer uten at man trenger å investere tungt i nye anlegg og at det er mulig å samarbeide over flere geografiske områder, også i Norge. Den største investeringen var kanskje å endre publikums plassering rundt hoppbakken på Lillehammer, slik at det ble bedre tv-bilder og til at de som var tilstede følte at de var mange nok.

Den viser også en dugnadsånd og lokalt engasjement som man ikke lærer gjennom opplæringsprogrammer i regi av Norges idrettsforbund eller høyskoleprogrammer og den viste at hoppmiljøet som har vokst fram i Norge - med Clas Brede Bråthen og Alexander Stöckl i spissen - er en helt unik gjeng i idretts-Norge. Før det individuelle rennet i Vikersund på søndag stilte hele hopplandslaget og landslagets støtteapparat opp som funksjonærer i Mini Raw Air, et hopprenn for over 60 unger ved siden av monsterbakken. De var verken redd for å bli smittet av basiller eller bli skadet før det viktige sisterennet i konkurransen. De var der for å leke.

Dette var første av tre planlagte hoppuker. Med noen justeringer kan dette konseptet vare evig. Rapportene jeg har fått fra de som har ansvaret for hoppuka er at de norske hopprennene har fått langt mer publisitet i utlandet enn de ordinære rennene i disse bakkene ellers ville fått. Jeg er ingen stor tilhenger av at den norske hoppuka kalles Raw Air - jeg kunne tenkt meg at den het bare den norske hoppuka - men navnet gir et internasjonalt sjvung og det kan være én av årsakene til at den gjør seg bemerket i utlandet. En annen er at hoppinteressen faktisk er større utenfor Norges grenser. Kanskje navnet er litt fremmendgjørende i Norge?

Publikumstilstrømmingen har vært god, men ujevn og hele turneringen hadde hatt godt av en pangstart, med fest og fyrverkeri og en mindre konkurranse som satt det hele i gang. Hva med å kalle første kvalifisering for en prolog slik de gjør i sykkel? Ledelsen av den norske hoppuka kunne også lagt større arbeid i å fortelle publikum underveis hvordan det lå an i sammendraget. Noen ganger var det vanskelig å følge med på hvor langt ned i bakken hopperne måtte lande for å hevde seg i sammendraget.

I forbindelse med den norske hoppuka har det ikke unaturlig vært noe støy. Om jentene skulle få hoppe i skiflygingsbakken har vært et betent tema. Alkoholservering et annet. Skulle egentlig Stefan Krafts verdensrekord blitt godkjent? Var han ikke nedi med rompa? Diskvalifikasjoner på grunn av irregulære hoppdresser og Daniel Andre Tandes ironiske gest til hoppjuryen skapte også noen krusninger. Bortsett fyllekjøringen som hendte siste dag, mener jeg at alle de andre konfliktene bare taler til hoppukas fordel. Det skaper engasjement og kan bidra til større interesse i Norge når hoppuka settes i gang neste år.

Da kan den også overskygge den tysk-østerrikske hoppuka.

#rawair #hopp #skiforbundet #vikersund #skiflyging

2 kommentarer

Bare Per

20.03.2017 kl.10:59

Så sant, så sant, det som du sier om "verdensrekorden". Selvsagt var han nedi med baken, som bildene sooooooooooooooleklart viser. Jeg vil bare legge til at den norske dommeren ga fallkarakter også, og det sier ikke så lite. Som Arne Ball alltid sa så er det alltid den norske dommeren som gir riktig karakter, og som om ikke det var nok så skal verdensrekorden ikke bare være satt i Norge, det skal også alltid være en nordmann som har den. Så at det her ble gjort en feilvurdering er det ingen tvil om. Her burde den norske ledelsen i Raw Air satt ned foten, synes jeg.

Dag Rogstad

20.03.2017 kl.21:04

Vi var 5 mann i rennteknisk som sto ved 255 m.merket og vi var rimelig samstemte på at Stefan Kraft ikke falt. Han hadde et par små cm. klaring til bakken over fallgrensa men fra den avstanden dommerne har ned i overgangen er det ikke mulig å være sikker på fall eller ikke. Det burde vært webkameraer i overgangen med slowmotion som dommerne kikket på før de tastet stilkarakterer.

Skriv en ny kommentar

hits